13 oktober 2011

Fødselhistorien...

Då tror eg at eg e klar for å dele ka som egentlig skjedde med lille engelen min, Emilian<3
Pga tidligere sykehushistorie med Matheo gutten vår som ble tatt med keisersnitt i uke 30, fekk eg veldig tett oppfølging når eg blei gravide på nytt. Så ultralyden som eg sko ta i uke 23, va avgjørende kossen det kom t å gå.

Den dagen va starten på mange uker med uvisshet og tunge tanker. På ultralyden fant de ut at næringen til Emilian ikje gjekk som den skulle. Morkakesvikt i uke 23:(

Så begynte eg med enda tettere oppfølging med urinprøver og blodtrykksmåling 1-2 ganger i ukå på sykehuset. Pga alvorlig svangerskaps forgiftning sist gang, va de og redde for at eg skulle bli syke. Prøvene mine holdt seg stabile, men Emilian begynte å slite.

Så når uke 25-26 kom (svangerskapsuke), va spørsmålet om Emilian hadde det bedre inni magen eller på utsiden. Til slutt turde de ikje å vente lenger, så det blei keisersnitt på meg tirsdag 19/7-11. Operasjonen va noge eg ikje grua meg sånn t, hadde jo vært igjennom det før. Men denne va mye verre!! Maen min rakk nesten ikje å komma, og det va fullt kaos i operasjonssalen. Plutselig va alt så kritisk!!

Tilslutt va Emilian ute og de bar han fort ut til leger og sykepleiere som va klar til å hjelpe han til å overleva.. Ingen fortalte meg ka som skjedde, og til slutt skreik eg ut om nogen kunne fortella meg om han levde eller ikje. Då kom de fort t å fortella meg at han hadde det fint, han va sterke men trengte hjelp t å pusta.

Eg blei sydd igjen og fraktet ned på overvåkningen, mens maen blei med Emilian opp til prematuravdelingen. Mens eg låg å blei bedre, sprang maen opp og ned fra meg til Emilian for å sjekke at alle hadde det bra<3
Emilian va bare 550 gram (de hadde trodd han var 700) og 29 cm lang.

De trillet meg forbi han, så eg fikk se det lille nurket. Og han va jo selvfølgelig den fineste eg nogen gang har sett:) Tilkoblet til maskiner så såg eg jo kor liten og skjør han va..


De neste dagene låg Emilian i kuvøse, mens stolte foreldre sto på utsiden å såg på dette lille menneske som skulle hatt noen uker til i magen. (rettere sagt 12 uker til)
Eg va ganske dårlige etter operasjoen, så eg låg for det meste med morfin i sykehussengå. Men i de goe periodene va eg så ofte eg kunne nede å kikket på min søte lille prins.

De tok prøver av lille hver dag, og de gikk opp og ned. Noen dager var det kristisk og andre dager skrøytet de av hvor sterk han va..

1 - 2 - 3 - 4 - 5  dager gjekk...

Så blei det hull i den ene lunga og ting ble plutselig veldig kristisk.
Me trodde me va forberedt på alt, men det va me ikje....

Fortsettele følger...

Rutta

Ingen kommentarer: